Ved inngangen til den tredje perioden i foreningens historie var Sandefjord Røde Kors blitt en veletablert organisasjon. Medlemsgrunnlaget var solid, aktivitetene mange og kontakten med lokalsamfunnet sterk. De neste årene skulle ikke først og fremst handle om vekst i antall medlemmer, men om å utvikle virksomheten videre i takt med nye behov.
1960- og 1970-årene var en tid da den norske velferdsstaten ble bygget ut i et tempo ingen tidligere hadde opplevd. Nye institusjoner og offentlige tjenester overtok mange oppgaver som tidligere hadde vært avhengige av frivillig innsats. For Røde Kors betydde dette ikke at organisasjonen fikk mindre å gjøre. Tvert imot oppsto det stadig nye områder hvor frivillige kunne supplere det offentlige med noe ingen offentlig tjeneste kunne erstatte: tid, nærvær og medmenneskelig kontakt.
Pasientvennenes arbeid fortsatte derfor å utvikle seg. Besøk på sykehus og institusjoner ble supplert med nye oppgaver. Frivillige organiserte hobbyaktiviteter, bibliotekstjeneste, turer og sammenkomster og bidro til at mennesker som levde alene eller hadde begrensede sosiale nettverk, fikk oppleve fellesskap og omsorg.
I denne perioden fikk også Fugleredet en stadig viktigere plass i foreningens virksomhet. Det som hadde begynt i beskjedne former, utviklet seg gradvis til et fast innslag i Sandefjord Røde Kors’ arbeid. Gjennom håndarbeid, sosialt samvær og frivillig innsats ble Fugleredet både et møtested og en viktig del av organisasjonens identitet. Aktiviteten fikk etter hvert stor oppslutning og skulle bestå gjennom flere tiår.
Goodwill utviklet seg også videre. Gjennom å kombinere humanitært engasjement med kommersiell virksomhet ønsket Sandefjord Røde Kors å prøve ut nye løsninger på samfunnsutfordringer. Virksomheten stilte nye krav til organisasjonen, men viste også en vilje til å tenke annerledes enn mange andre frivillige organisasjoner på denne tiden.
Samarbeidet med kommunen ble samtidig stadig tettere. Etter hvert som helse- og sosialtjenestene ble bygget ut, fant Røde Kors nye oppgaver i samspillet mellom offentlige tjenester og frivillig innsats. Foreningen ble ikke en erstatning for det offentlige, men en samarbeidspartner som kunne tilføre noe annet enn det offentlige selv hadde mulighet til.
Hjelpekorpset fortsatte sin virksomhet gjennom hele perioden. Sanitetsvakter, førstehjelpskurs og beredskap ved ulykker og arrangementer var fortsatt viktige oppgaver. Samtidig ble det tydelig at hjelpekorpset nå var én del av en langt større organisasjon enn den som var blitt etablert under krigen.
Røde Kors-uken, basarer og andre arrangementer samlet hvert år medlemmer og publikum. De ga viktige inntekter, men hadde også en annen funksjon: de gjorde Røde Kors synlig i lokalsamfunnet og skapte kontakt mellom organisasjonen og menneskene den ønsket å hjelpe.
Da 1970-årene gikk mot slutten, sto Sandefjord Røde Kors sterkere enn noen gang tidligere. Gjennom tre tiår hadde organisasjonen vist en bemerkelsesverdig evne til å utvikle seg uten å miste sitt opprinnelige formål av syne. Hjelpekorpset, omsorgsarbeidet og de nye aktivitetene utfylte hverandre og gjorde foreningen til en naturlig del av hverdagen i Sandefjord.
Det var også denne bredden som gjorde organisasjonen godt rustet til å møte de nye utfordringene som ventet. Internasjonale konflikter, flyktningstrømmer og humanitære katastrofer skulle i de neste tiårene føre Sandefjord Røde Kors inn i en ny fase, der det lokale engasjementet i stadig større grad ble knyttet til en verden utenfor Norges grenser.