10-ÅRS BERETNING
(funnet i arkivene)
Tunge, mørke skyer beveget seg over den nordisk fredshimmel i 1939 – 40. Finland var i krig med Russland. Uhyggestemningen og krigsfrykten bredte seg også i Norge. Vi hadde krigen og dens gru like utenfor stueveggen, synes vi. Norges beredskap våknet en smule til liv, men vi trodde vel og håpet i det lengste at vil skulle slippe å få noen føling med dette uhyre som vi kaller krig. Helt sikre var vi imidlertid ikke og her i Sandefjord var det også noen som begynte å rør på seg. Vi fikk en evakueringsplan bl. a. og non begynte også å tenke på om ikke det kunne være en tanke med litt førstehjelp. Dr. Fjeldbo og Brannmester Jensen begynte allerede vinteren 1939-40 med et kurs på Folkeskolen. Dette var vel kanskje den aller første lille spire til det som skulle bli et hjelpekorps her i byen. Hverken de som ledet kuret eller vi som gikk der trodde vel at det skulle bli et hjelpekorps her i byen.
Så kom 9. april. Byens førstehjelpsutdannede mannskaper fikk da i oppdrag å holde vakt dag og natt på forskjellige steder i byen i tilfelle det skulle bli bruk for noe sanitet. Det ble det imidlertid ikke.
Det var flere av de personer som da var med, som en tid etterpå syslet med tanken om å stifte et hjelpekorps. Flere fraksjoner og institusjoner hadde sine følere ute, men det ble dr. Fjeldbo som til slutt fikk samlet en håndfull personer som ble enige om å danne et hjelpekorps her i byen. dette støtte på endel vanskeligheter, bl. a. med andre foreninger som mente det var å gå deres arbeide i næringen. Dr. Fjeldbo med sin dyktighet og diplomatiske evne fikk snart styrt vekk fra dette skjær og korpset ble en virkelighet. Vi måtte imidlertid forplikte oss til ikke å stå tilsluttet Røde Kors. Dette ble endre på halvårsmøtet 27/11-41. Da fremkom det forslag om og det ble også besluttet å melde korpset inn i Røde Kors.
Det første konstituerende møte ble avholdt 25/2-41 på Sandefjords Blads festsal. Her ble dr. Fjeldbo valgt som formann og Korpssjef Eivind Helland. Her ble vedtatt lovforslag fremlagt av dr. Fjeldbo. I henhold til dette ble det valgt et styre for damegruppen og et styre for herregruppen. Disse styrer fikk følgende sammensetning:
Damegruppen: Fru Bang Jacobsen
Fru Hauge
Fru Reitan
Frk. Andersen-Ranberg
Herregruppen: Eivind Helland
Henry Anthonisen
Reidar Vefling
Thoralf Hansen
Det første styremøte ble holdt 3/3-41 og der ble det foretatt følgende innen styret:
Formann: Dr. Fjeldbo,
Nestformann: Henry Anthonisen,
Kasserer: Frk. Andersen-Ranberg,
Styrmedlem: Fru Bang Jacobsen
samt korpssjef Eivind Helland
Den første korpssamling ble holdt 10/6-41 og her ble det opprettet 3. lag. Som lagledere ble valgt
- lag: Walter Gulliksen
- lag: Sverre B Gade
- lag: Jan Olsen
I tillegg hertil kom et lag som skulle utføre sykehus-tjeneste. Korpset talte den gang i alt 43 medlemmer. Korpsets økonomi hadde allerede i starten skutt seg godt opp på bidrag bl. a. fra Norges Røde Kors, Kommunen og andre foreninger i distriktet. En status oppsatt 22/4-41 viste at det var innkommet i bidrag kr. 1.600.oo, kjøpt materialer for 394.53, innestående i bank kr.1116.oo og i kontanter kr. 89.47. Hermed var det fundamentale grunnlag for korpsets eksistens sikret. Så var det da å drive øvelser og møter fr å utdanne medlemmene og til å dygtiggjøre seg for de oppgaver vi senere kunne ta fatt på. Først og fremst gjaldt det derfor å få utdannet det befal som skulle lede korpset og allerede i pinsen 1941 ble den daværende korpssjef, Eivind Helland, og laglederne Sverre Gade og Jan Olsen sendt til befalskurs på Modum Bad, det sted som senere skulle bli sentrum for alt førstehjelpsutdannet befal sør for Svartisen.
Foruten at korpset utdannet personell til Det Sivile Luftverns sanitet, ble det allerede sommeren 1941 aktuelt med badevakter på Skjellvika og Asnes. Da vinteren kom, tok vi oss av skivaktene i Hjertås. Hermed begynte snøballen å rulle. Korpset påtok seg flere og flere oppgaver etter hvert som medlemmene og materiell kunne makte. Arbeidet ble interessant og lærerikt, litt moro hadde vi innimellom og sist, men kanskje ikke minst: ungdommen under krigen hadde en legal forening med bare gode nordmenn å holde seg til og å arbeide sammen med. Jeg skal i korte trekk ta frem noen episoder fra korpsarbeidet som kanskje ikke hadde så voldsom betydning, men som for de medlemmene som ennå husker det, vil bringe tankene hen på hendinger som fremkaller både gode og interessante minner.
DEN FØRSTE ALARM
gikk 17/9-41. Det var flyalarm og 21 av korpsets medlemmer møtte fram ved Sandar kirke hvor vi hadde vårt depot. «Ingen utrykning», sier rapporten. Siden ble flyalarmens antall forøket og dermed også korpsenes tjenestetimer og utrykninger. Fremmøteplassen skiftet fra Sandar kirke til Speiderhuset og i februar 1742 rykket vi inn i tidsmessige lokaler i Dronningensgate 11 i egenskap av det sivile Luftverns Sanitet, men Hjelpekorpset holdt også vanlige styremøter, korpssamlinger o. a. møter og stasjonen ble betraktet som korpsets.
Julen 1942 bød vel på
den største skuffelse
i korpsets historie. Denne tiden hadde tyskerne krigsfanger i Sandefjord. Korpsets ledelse hadde innhentet tillatelse hos de tyske myndigheter til å samle inn mat og klær til russerne.
Korpsmedlemmene tok ivrig fatt på oppgaven og det var rent utrolig hvor meget mat- klær- tobakk, ja endog sjokolade som kom fram i dagens lys. Alt samlet vi sammen i «kjelleren». Plasskommandanten kom og så på det julaftens formiddag og alt så ut til å være greit. 6 små juletrær hadde vi også hugd og pyntet. Alt ble plassert på bårer og i prosesjon gikk vi til brakkene. Vi dro med oss en mengde skuelystne oppover og vi trette og slitne «innsamlere» gledet oss kolossalt til å skape litt julestemning for russerne. Stor ble vår skuffelse da vi av kommandanten for fangeleiren ble nektet å dele ut det vi i mange dager og netter hadde strevet med å samle inn. Et særlig inntrykk på meg gjorde russernes skuffelse da de så vi måtte snu. Likeledes husker jeg godt Sigurd Røed på sitt den gang dårlige tysk gjorde flere fortvilte forsøk på å få overtalt kommandanten. Selv ikke denne iherdig «lille general», som han ble kalt, gjorde noen innflytelse over tyskeren. Pakkene ble imidlertid delt ut til trengende i Sandefjord og Sandar og det ble sent den juleaftenen for vi kom hjem hver til vårt.
Den 15/7-43 fikk vi vår
første utrykning til ettersøkning
Det var en 11års gammel gutt som var forsvunnet hjemmefra og hadde ikke vært hjemme siden dagen før. Etter ca. 2t. leting ble han funnet. Gleden var stor blant korpsmedlemmene og selvfølgelig hos guttens foreldre. Av den slags oppgaver skulle det vise seg at vi skulle få mange, ja etter oppgave fra politiet. den 2/12-42 skulle korpset få
en oppgave noe utenom det alminnelige
Vi fikk forespørsel om vi kunne få samlet inn ulltepper, soveposer og pledd til studenter som var arrestert og satt innesperret i Stavern. Tøyet måtte leveres i Stavern innen neste dag kl. 14.00. Kl. 19.00 ble korpset sammenkalt og vi fikk samlet in 67 ulltepper, 3 soveposer og noen pledd som så ble levert i Stavern dagen etter.
Vår første utrykning for brannvesenet
skulle bli den 11/1-44, den gang da Folkeskolen brant. Det møtte da 23 mann, som forresten hadde lite skader å behandle. Ellers drev korpset med innsamling av mat og klær til evakuerte fra Finnmark, utdeling av gavepakker og meget annet i krigstiden. Det ble svært lite vi i grunnen fikk bruk for våre førstehjelpskunnskaper, og bra var vel det. Vi gikk alle og spekulerte på hvordan vi ville reagere hvis vi skulle komme ut for et større «blodbad». Anledningen skulle imidlertid vise seg å komme dessverre. den 28/12-44 falt et fly ned ved Vera. De skader som oppsto på mennesker og materiell var fryktelige. Vi behandlet de sårede, transporterte vekk de døde og arbeidet på skadestedet fra den ene kvelden og til lang ut på morgenen den annen dag. I sannhet en fryktelig opplevelse, men medlemmen viste at de bestod prøven alle som en. En mengde erfaringer ble vi rikere og vi følte oss noe sikrere på at vi virkelig var i stand til å yte førstehjelp også i slike alvorlige tilfelle. Hermed fikk vi vår førse virkelige ilddåp. Det skulle senere vie seg at vi skulle komme ut for mange oppgave hvor vi til fulle mon skulle få bruk for våre kunnskaper.
Under krigen var det jo slik at mange ting foregikk «under jorden». Det skulle vise seg at Mil.org avd. 154 søkte kontakt med korpset. Vi fikk beskjed om å holde mannskap og materiell til beredskap og til bruk for gutta på skauen. VI fikk tildelt våre oppgaver over hva vi skulle gjøre «til daglig» og hva vi skulle gjøre i tilfelle åpen kamp. Den 6. mai 45 ble korpsledelsen innkalt til høyeste alarmberedskap. Den 7. mail gikk beskjeden ut til mannskapene. Alt ble i nattens mulm og mørke utført uten nølen eller og svikt på noen steder. En tropp skulle endog møte så langt avsted som i Stokke. Her ble vi innkvartert på prestegården. Alt foregikk imidlertid uten blodsutgydelse og dermed ble det ingen bruk for førstehjelpsytelse.
I og med at krigen sluttet gled korpsets arbeide for en stor del over i en annen genre. Vår viktigste oppgave de 4 første år var for en stor del basert på krig og krigshandlinger. Vi skulle nå tilpasse oss fredlige forhold og arbeidet og utdannelsen tilpasses freden. Det skulle vise seg at dette gikk ganske greit. På de neste 6 år ble i hvert fall ike korpset dårligere, hverken materielt sett, økonomisk eller førstehjelpsmessig. Det skulle vise seg at den goodwill som Røde Kors saken hadde fått under krigen, skulle komme oss meget til nytte i vårt senere arbeide.
oooo0oooo
Så er vi kommet frem til
freden.
Den 8. mai lyder ennå velklingede i våre ører. VI husker sikkert alle den gledesrus vi var i da. Denne gledesrusen og virkningene etter den gjorde seg også for en kort stund merkbar for korpset vårt. Det ble en kortvarig men helt naturlig stagnasjon i korpsarbeidet. En hel del av de medlemmer vi hadde under krigen ville nå ut og reise, gå på skoler, rise til sjøs o.s.v. Noen mente enndog at det kanskje ikke var noe bruk for et hjelpekorps nå som krigen var over og at arbeidet ville dabbe av… Men er tok nok de sistnevnte feil. I årene etter krigen har korpset langsomt, men sikkert arbeidet seg oppover. Vi måtte legge om til
« fredsproduksjon »
i arbeidet vårt nå, og det viste seg at det skulle bli oppgaver mer enn nok i tiden fremover. I dag er det vel neppe for meget sagt at korpset er noe befolkningen i distriktet «regner med». Et sikkert bevis på det skulle vel være de forskjellige oppgaver som korpset nå har påtatt seg eller som det helt tilfeldig mange ganger kommer borti. Vi skal ganske enkelt se på det arbeide vi drev og på hvilke oppgaver vi påtok oss i årene efter krigen. Etter at vi jevnlig hadde oppgaver med utdeling av mat og klær under krigen, utdeling av klær til evakuerte fra Finnmark og utdeling av sukret mel og ost til barn, smakte det godt med et annet innslag i vårt arbeide. 6. juni 1945 reiste 2 medlemmer av korpset inntil Oslo. Den
7. juni om morgenen
ble vi plassert som sanitetsvakter langs den tett befolkede vei som Kongen skulle kjøre. Den stemningen so da hersket, kan vanskelig beskrives. Vi som var med den gang, kommer ent eller aldri til å glemme de timene vi den gang var i Oslo. En masse å gjøre hadde vi også som sanitets mannskaper. På en post jeg sto, hadde vi i løpet av ventetiden 54 sakder til behandling, vesentlig besvimelser og utmattelser, Vi var 4 stykker på posten, og jeg skal si vi jobba, særlig den siste timen før kongen kom. Etter dise festens g gledens dager kom vi litt etter litt over i normalt gjenge igjen.
Propaganda
ble drevet for Røde Kors saken i sin helhet, og hjelpekorpssaken i særdeleshed. Det var om å gjøre i smi, mens jernet var varmt og Røde Kors hadde good-will. Høsten 4 og vinteren 4 ble benyttet til iherdig propaganda og opplysning gjennom pressen etc. Resultatet uteble da heller ikke. Medlemmene strømmet til igjen og hjelpekorssaken ble kjent av distriktet sånn smått om senn. En ting som hadde medvirket til at Røde Kors navnet fikk god klang her i distriktet var
Opplysningskontoret
Kontoret ble startet i oktober 1942 og avviklet først 21/9-45. Eivind Helland var leder hele tiden og virksomheten var stor med brev til og fra krigsfanger, sjøfolk ute på alle hav og med andre kategorier av utenlandsopphold. Helland ytet et stort og oppofrende arbeide som fortjener all mulig honnør. Av rapporten fremgår det at det er mottatt 358 brev med 485 oppdrag, utsendt 454 brev og 618 oppdrag, 617 julehilsener er sendt, likeledes 999 oppnoterte formularbrev. I tillegg hertil kom de utallige telefoniske og muntlige henvendelser og oppdrag.
Foruten at medlemmene til stadighet utvidet sin horisont med hensyn til alminnelig førstehjelp begynte vi i
mars 1946
med sykehustjeneste for korpsets damer.
Damene gikk to og to i skift på Solvang Sykehus. Hensikten var å gi korpsets damer utdannelse i sykepleie, samt å avlaste sykehusets betjening en del. Undervisningen og oppholdet var meget lærerikt.
De mange oppgaver og øvelser som korpset påtok seg, krevde meget av medlemmene og var til sine tider slitsomme og kanskje ikke helt ufarlige heller. En øvelse på en av byens bedrifter skulle gjørs så realistisk som mulig. I den anledning hadde de som hadde opplegget av øvelsen, laget til en mengde røyk av en kjemisk sammensetning som vel ikke er laget maken til hverken før eller senere. Resultatet var i hvertfall at et av ofrene på det nærmeste ble røkforgiftet og i all has ble brakt i frisk luft. Noen minutter til og situasjonen kunne vært kritisk. Om denne hendelsen var den egentlige årsaken til at vi i 1946 gikk inn for kollektiv ulykkesforsikring, vet jeg ikke, men denne forsikringen tegnet vi i hvert fall og har hatt den siden utn heldigvis å ha fått bruk for den.
En annen hendelse som står for oss som et meget godt og rikt minne, er den tur som 17 av korpsets medlemmer fikk anledning til å være med på til
Danmark sommeren 1946 .
Dansk Røde Kors inviterte oss til 14 dagers ferieophold i forskjellige danske byer som dansk Røde Kors’s gjester., et opphold noe helt utenom det alminnelige så hyggelig og ffestlig som bare danskene kan lage. På denne måten skaffet vi oss venner der nede som vi den gang og senere fikk meget glede av. Sommeren 1947 hadde vi et lignende antall danske samaritter her i byen og jeg tror også dette opphold ble meget vellykket for de respektive gjester og verter. Det skulle skje noe annet i 1946, enn tur til Danmark. Som jeg tidligere har nevnt, hadde korpset utvidet sitt virkeområde stort, og det krevde at vi også måtte kunne komme fort fram og få en større aksjonsradius.
Den 8. 1946 gikk vi
Til innkjøp av en sanitetsbil,
En tysk Opel Blitz 1942 modell, med plass til 4 bårer. Det var godt egnet som utrykningsvogn med en kapasitet på 14 personer. Det var en stolt korpssjef og en do. Nestkorpssjef som den gang dro fra Larvik i egen korpsbil. Jeg husker hendelsen som det skulle vært i dag. Denne bilen skulle vise seg å komme til å spille en betydelig rolle i framtiden og i dag kan vi vel neppe tenke oss den foruten.
Enhver maskot har et navn og så med denne også. Jeg begynte forsiktig å benevne den med «Julius etter en gammel sykkel jeg hadde som jeg en gang var meget glad i. I dag benevnes den ikke som noe annet hverken blant korpsmedlemmene, pressen, politiet, sykehuset og andre vi er komet i kontakt med. Måtte du lenge leve «Julius». På årsmøtet 14/10-46
Framkom det forslag om å forandre korpsets navn fra «Sandefjord og Sandar Hjelpekorps» til
Sandefjord Røde Kors Hjelpekorps
Dette ble uten debatt vedtatt det tidligere navnet var et tungvint navn og ikke tydelig nok ga beskjed om at vi tilhørte Røde Kors. Dessverre skulle det ikke gå så mange år igjen før folk atter begynte å tenke på krig og uro. Hjelpekorpsene skulle atter en gang gjennom sine mannskaper og materiell stilles til disposisjon eller søke
samarbeid med Heimevernet og Sivilforsvarets-
sanitet. Det rådet en del uklarhet om disse spørsmål i begynnelsen, men de er etter hvert avklart og vi har benyttet os av dem i den utstrekning det har vært nødvendig.
Arbeidet i korpset gikk imidlertid sin gang i årne etter krigen med jevnt medlemstall mellom 50 og 60 aktive. Vi forsøkt på alle måter å dyktiggjør oss og da særlig befalet. Vi hadde et befalskurs i korpset 1947 under ledelse av Jan Olsen og i Bededagshelgen 48, 49 og 50 er de tradisjonelle befalskurs avholdt; første gangen sammen med Telemark på Breiseth i 1947. Etter at vi den 22/45-48 fikk eget distriktsråd for hjelpekorpsene i Vestfold, har kursene vært arrangert av dette råd. Kurset i 1948 var på Geirastadir, i 1949 på «Nimbus» i Hedrum og i 1950 på Dalsroa. Samtlige kurs har vært representert av befal fra Sandefjordskorpset og da særlig de 3 siste hvor vi absolutt har vært i majoritet.
distriktsrådet for hjelpekorpsene
________i Vestfold__________
ble etter initiativ av Sandefjordskorpset dannet, som nevnt, 22/5-48. Jan Olsen ble den gang valgt som formann for rådet og er det fremdeles. Rådet har blant annet tatt seg av befalsutdannelsen for korpsene i Vestfold og forsøkt å gjøre denne så ensartet som mulig. De mange andre oppgaver rådet har påtatt seg, skal vi ikke komme inn på.
Korpskonkurranser
mellom korpsene i Vestfold, Telemark og Drammen har vært avholdt de 3 siste år. Høsten 1948 i Skien, høsten 1949 på Notodden og høsten 1950 Sandefjord. det ble ikke noen topplaseringer, men jevnt gode plasseringer de 2 første år, men siste gang vant vi overlegent over de 8 korps som deltok. Det lå mye instruksjon, slit og svette bak denne plasseringen.
De siste års begivenheter i korpset er mange og uensartede. Det ville føre alt for langt å nevne de enkelte ting her og å utbrodere som de fortoner seg for korpsmedlemmene. Jeg nevner her bare i fleng: Jernbaneulykken ved Sandefjord Jernbanestasjon 2/12-48, Preståsulykken 18/12-48, ettersøkningen i Mokollen natten til 11/5-49, brannen på F.M.V. 23/3-49, transport av gamle til barnetoget i Preståsen 17.mai de 3 siste år, de store H.V.-maøvrer, arbeiet under flommen den 24/8-50 o.s.v. Alle disse ganger har medlemmene møtt sterkt fram og vist en tjenesteiver uten sidestykke. Ja, maken til mannskap skal en lete lenge etter. En så veltrimmet kameratflokk er det usigelig morsomt å være korpssjef for.
Befalsutdannelsen
har i de seneste år bl.a. vært drevet ved befalskurs avholdt i Vestfold og Telemark og for det øverste befal har Modumkursene vært av stor betydning. Vi har dessuten tilegnet os spesialutdannelse f. eks. gjennom brannvesen, orientering, skiinstruksjon o.s.v. Befalet har jevnlig drevet lagmøter utenom de regulære korpssamlinger, da særlig med forhåndstrening for de etter den fastlagte terminlistes øvelser.
Materiellet
Etter å ha startet med et beskjedent utstyr under krigen, har vi etter krigen ved god hjelp fra Landforenigen og ved private, skaffet oss et betydelig materiallager som idag, utenom bilen, lavt anslåes til ca. 7.000.oo kroner. Av spesialutstyr har korpset nå opprettet 3 berdskapsdepoter rundt omkring i Sandar. Vi har anskaffet oss alt i alt 4 skikjelker, 2 soknedregger, vannkikkert, telter, et stort reservelager av suppleringsmatriell utenom det fra før av solid utrykningsmateriell, tauverk beregnet til utfor- og overfiringer, signalpistoler og meget, meget mer. Radiomateriell til sambandstjenesten er under utarbeidelse, penger til innkjøp er skaffet og radioene kan ventes med det aller første. Dessuten har vi stort reservelager av utstyr til medlemmene i påkomne tilfelle, så som gensere, anorakker, vanter, pullovere, gummistøvler og arbeidsdrakter. Materiellet skulle således være meget godt og for de fleste tings vedkommende nok til å utføre den tjeneste vi kan komme borti.
Av det resyme som her er gjort, er det mange andre ting som burde vært nevnt, men da ville denne oversikten bli så lang at der godt kunne skrives en bok eller to. Men spesifiserte opplysninger kan du få ved å kaste et blikk tilbake på korpsets årsberetninger for disse 10 årene. Jeg skal imidlertid her trekke fram en del opplysninger som kanskje kan være av interesse:
| Korpssjefer gjennom 10 år | Formenn gjennom 10 år |
| Arb. året 1941: Eivind Helland | 1941: Dr Fjeldbo |
| ‘’ 1942: – ‘’ – | 1942: – ‘’ – |
| ‘’ 1943: – ‘’ – | 1943: – ‘’ – |
| ‘’ 1944: Bjarne Bjerkseth | 1944: – ‘’ – |
| ‘’ 1945: – ‘’ – | 1945: Walter Gulliksen |
| ‘’ 1946: Bjarne Bjerkseth/ Jan Olsen | 1946: – ‘’ – |
| ‘’ 1947: Jan Olsen | 1947: – ‘’ – |
| ‘’ 1948: Jan Olsen | 1948: Jan Olsen |
| ‘’ 1949: Odd Nicolaysen | 1949: Jan Olsen |
| ‘’ 1950: Jan Olsen | 1950: Odd Nicolaysen[i] |
| Medlemstall: | Tjenestetimer ved vakter og utrykninger: |
| 1941: 55 medlemmer | 1941: ca. 700 tjenestetimer |
| 1942: 50 – ‘’ – | 1942: ‘’ 700 ‘’ |
| 1943: 53 – ‘’ – | 1943: nøyaktig 534 tjenestetimer |
| 1944: 66 – ‘’ – | 1944: ca. 1 200 ‘’ |
| 1945: 91 – ‘’ – | 1945: ‘’ 2 900 ‘’ |
| 1946: 63 – ‘’ – | 1946: ‘’ 600 ‘’ |
| 1947: 60 – ‘’ – | 1947: nøyaktig 1171 ‘’ |
| 1948: 56 – ‘’ – | 1948: ‘’ 2272 ‘’ |
| 1949: 55 – ‘’ – | 1949: ‘’ 1240 ‘’ |
| 1950: 60 – ‘’ – | 1950: ‘’ 3812 ‘’ |
Styrer:
1941: Dr. Fjeldbo, Henry Anthonisen, Evind Helland, Reidar Vefling, frk. Andersen-Ranberg, fru Bang Jacobsen
1942: Dr. Fjeldbo, Eivind Helland, frk. Andersen-Ranberg, Sverre Gade
1943: Dr. Fjeldbo, Eivind Helland, Elna Hansen, Bjarne Bjerkseth
1944: Dr. Fjeldbo, Sverre B. Gade, Elna Hansen, Bjarne Bjerkseth, Walter Gulliksen
1945: Walter Gulliksen, Jan Olsen, Bjarne Bjerkseth, Ingeborg Winnem, Dr. Oscar Borg Arnesen.
1946: Walter Gulliksen, dr. Fjeldbo, Per Kultorp, Jan Olsen, Bjarne Bjerkseth
1947: Jan Olsen; Bjarne Bjerkseth; Liv Johansen; Jan Olsen; Ole Thoresen
1948: Jan Olsen, Bjarne Bjerkseth, Anne Margrethe Grimsø, Odd Nicolaysen, Reidun Krogh Olsen
1949: Jan Olsen, Bjarne Bjerkseth, Anne Margrethe Grimsø, Odd Nicolaysen, Reidun Krogh Olsen
1950: Odd Nicolaysen, Jan Olsen, Jean B. Linaae, Arne Just Kristoffersen, Anne Margrethe Grimsø
oooo0oooo
[i] Her er det noen som har tilføyet, med hånd, «Tors far»